En roman til glede og frustrasjon

Email this to someoneTweet about this on TwitterShare on Facebook

Monica Alis kritikerroste debutroman, Brick lane er elsket av mange, og har fått strålende kritikk internasjonalt. Den har fortjent rosen, men det skal også sies at visse elementer i romanen kan gjøre den vanskelig å lese.

Tekst: Elin Su Lyshaug

Brick Lane er en roman skrevet av Monica Ali. Den tar for seg utfordringer og aspekter ved et multikulturelt samfunn. Romanen ble publisert i 2003, og var en umiddelbar suksess. Den har vunnet flere priser, og var med på å bygge en arena for ”Britisk multikulturelle romaner”.

Nazneen blir giftet bort som attenåring. Hun flytter fra Bangladesh til England for å gifte seg med Chanu. De bor i Brick Lane, midt i det bangladeshiske området av London. De opplever at ungdommen i området skaper gjenger basert på religion, og lager opptøyer. Chanu mener dette ikke er sunt for dem å omgås, og at det påvirker døtrene deres negativt. Grunnet disse opptøyene bestemmer Chanu at de skal reise hjem til Bangladesh. I hjertet av romanen finnes det også en kjærlighetshistorie. Nazneen møter Karim, og de to har en affære.

Kulturmøtet mellom den bangladeshiske kulturen og den britiske kulturen er det mest sentrale temaet i romanen. Den tar opp både forskjellene som blandes, og de forskjellige synene på det flerkulturelle samfunnet de lever i. Det er et vidt spekter av forskjellige tanker om integrering også blant muslimene i romanen. Razia, en kvinne som bor i samme blokk som Nazneen, har latt seg påvirke av den vestlige kulturen. Chanu på sin side blir skuffet når døtrene deres begynner å tiltrekkes mot den.

Kjærligheten mellom Nazneen og Karim er lidenskapelig, og står som en sterk kontrast til Nazneen og Chanus kjølige ekteskap. Kamir tiltrekkes mot Nazneen fordi hun verken er en typisk byjente som de vestlige kvinnene, men heller ikke en naiv jente fra landsbygda. Det er helt forskjellig fra Chanus beskrivelse av henne. Han er sånn halvveis fornøyd med utseendet hennes, og ser på henne som en enkel jente fra landet.

Dramaturgien i romanen er generelt stigende, men uten noen store spenningstopper gjennom mesteparten av historien. Den tar for seg scene for scene, og de forskjellige scenene viser seg å inneholde elementer som former hovedpersonenes utvikling. Gjennom erfaringene Nazneen får av å leve i det flerkulturelle miljøet formes personligheten hennes. Man ser at hun går fra å være ei jente til å bli en kvinne, med meninger og livserfaring. Altså har den jevnt stigende dramaturgien noe for seg, den former karakterene. Det som kan være negativt med en relativt flat spenningskurve i store deler av romanen er at leseren kan føle mangel på fremgang. Det er vanskelig å finne hendelser som virkelig har påvirkning på romanen, når alle beskrives like detaljert.

”Doktor Azad satt med føttene inntil hverandre. Knærne presset sammen. Selv om stolen hans var stor og godt polstret, lente han seg ikke mot den. Han holdt ryggen strak. Det fikk ham til å framstå som en dukke, som balanserte på setet. Han satt rett, med en nitti graders vinkel til pulten sin, og så rett på Nazneen.”

Forfatteren bruker mye tid på å definere steder, mennesker og forhold mellom dem. Alt dette gjennom Nazneens øyne. Det er mange scener som starter slik som denne. De begynner med detaljerte beskrivelser av omgivelser og personer, før de gjerne går over til dialoger. Dialogene er også nøye beskrevet, med detaljer rundt hva karakterene gjør mens de har dialogen. Dette er med på å skape et veldig helhetlig bilde av scenene. På en annen side gjør det at romanen kan oppfattes som langtekkelig, fordi det dveles ved både karakterer og omgivelsene i hver situasjon som beskrives. Man kan ende opp med en følelse av at man kun leser separate scener, uten å få med seg den røde tråden i historien.

Forfatteren har valgt å fortelle deler av historien fra søsteren til Nazneen sitt synspunkt. Hasina lever i Bangladesh, i et helt annet ekteskap enn det Nazneen har. De to kommuniserer gjennom lange brev, og forfatteren har inkludert Hasinas brev i romanen. Brevene fra søsteren til hovedpersonen belyser forskjellene mellom engelsk og pakistansk kultur og utfordringer i begge landene. Det er en effektiv måte å binde søsterens liv inn i historien. Det setter dessuten deres to livshistorier opp mot hverandre. På tross av store forskjeller i livene deres setter de seg lett inn i hverandres situasjoner, og det gjør at leseren også får forståelse for dem begge. Brevene er skrevet med mange grammatiske feil i struktur og setningsbygning. Det gir leseren en autentisk følelse av romanen, men kan gjøre det tyngre å lese. Ufullstendig engelsk fører til at leseren må konstruere setningene på nytt gjennom hele teksten, og det kan trekke fokus vekk fra handlingen i brevene. Man blir kun sittende å tenke på grammatikken. Med lange brev med mye handling er det lett å føle at man ikke holder følge med teksten, fordi man ender opp med å lese dem flere ganger, og med fokus på grammatiske feil.

Brick Lane tar opp interessante temaer som religion, skjebnen, kjønnsroller og kulturforskjeller. Monica Ali vever et nett av karakterer, meninger og erfaringer i løpet av handlingen til romanen. Av ulike årsaker kan den være tung å lese, men temaene den berører gjør den også viktig å lese. Med multikulturalisme som tema er den ikke egnet for de minst erfarne leserne. Ikke fordi temaet ikke er viktig for alle uansett alder, men fordi en ung leser fort kan sette seg fast i hindringene i strukturen og stilen til forfatteren. De viktige poengene og temaene vil ikke nå frem til leseren på samme måte. Er man derimot en erfaren leser, er dette en fantastisk bok, og vil nok kunne relatere deg til kritikerne som har rost romanen opp i skyene.

 

KILDER:

http://ndla.no/nb/node/22713?fag=27

http://www.theguardian.com/books/2003/jun/14/featuresreviews.guardianreview20

http://en.wikipedia.org/wiki/Monica_Ali

http://literature.britishcouncil.org/monica-ali

 

Email this to someoneTweet about this on TwitterShare on Facebook

Kanskje du også liker...