11 Jan, 2015 (~ 10 min lesetid)

P-piller er et sjansespill

Cornelia (18) fikk blodpropp som følge av p-piller som 15-åring. Etter fire operasjoner var hun nær amputasjon.

Tekst og foto: Cornelia Johanne Bjerke

Jeg våkner opp midt på natta når det så smått begynner å prikke i venstre ben. Jeg har rukket å bli femten år og to måneder. Jeg mistenker ikke noe annet enn at jeg har ligget litt feil.

– Beinet mitt sover, tenker jeg med meg selv og sover videre.

Vekkeklokken ringer, jeg har legetime for å sjekke ryggen min på grunn av et fall på isen. Denne morgenen er det ekstra tungt å stå opp, for vanligvis spretter jeg opp av sengen. Når jeg trykker på slumreknappen på mobilen min for tredje gang, klarer jeg endelig å sette meg opp i senga. Jeg har en veldig lav seng så jeg tar sats for å komme meg opp, det ene beinet svikter og jeg faller sammen på gulvet. Jeg prøver igjen, men det samme skjer så jeg bestemmer meg for krabbe ut på badet. Når jeg endelig kommer meg ut til stua får jeg tak i hustelefonen og ringer mamma. Jeg forklarer mamma at jeg ikke kommer meg til legen på egenhånd.

–Ta deg en dusj også kommer du deg ned til legen, så møter jeg deg, sier mamma optimistisk.

– Men mamma, jeg klarer ikke gå, svarer jeg frustrert.

Legevakten

664336_4197712975125_675770454_o

Slik så Cornelia (18) sin arm ut etter flere dager på sykehuset.

– Hva er det som har skjedd? hyler den frustrerte mammastemmen i det hun stormer inn på rommet mitt.

Jeg har sovnet igjen og bråvåkner når hun slår opp døra. Hun overtaler meg til å bli med ned på legevakta. Jeg skal bare skifte først. Mamma står i døråpningen da jeg vrenger av meg den grå pysjbuksa med reinsdyr på, hun sukker før hun raskt går gjennom rommet for å se nærmere på beinet mitt. Det har hovnet drastisk opp og en farge som minner om indigo brer seg utover beinet.

Ett over ni parkerer mamma bilen på legevakta ved Nybrua, jeg stopper opp ved søppelkassa utenfor og kaster opp før jeg halter inn til venterommet. Mamma registrer at vi har kommet og vi venter, venter og venter. I mitt femten år og to måneder lange liv kjenner jeg meg selv godt nok til at jeg aldri sa fra om at jeg hadde vondt før det virkelig gjaldt. Etter tre lange timer kommer jeg endelig inn til en lege. Hvordan han ser ut og hva han heter husker jeg ikke, men han har med seg en medisinstudent. Hun ser på meg full av forventning til hva som feiler meg. Etter to blodprøver og en røntgenundersøkelse konstater de at jeg muligens har en nerve i klem som følge av et fall fire dager tidligere. De henviser meg videre til Akershus sykehus. Når vi skal gå kaster jeg meg over en søppelbøtte og kaster opp nok en gang. Den desperate mammastemmen kommer tilbake:

–Hallo?? Kan noen hjelpe henne?!

Jeg kommer ikke hjem i natt

Vi setter oss i den flaskegrønne Yarisen til mamma og kjører oppover mot A-hus men mamma bestemmer seg for å dra hjemom for å pakke en bag med det viktigste. Mamma hadde i motsetning til meg en følelse av at jeg ikke kom til å komme hjem denne kvelden.

Den flaskegrønne støvsugeren svinger med skarpe bevegelser inn på akuttmottaket på A-hus. Det er 13 timer siden jeg har kjent den første prikkingen i beinet. Jeg stabber inn og kaster meg mot en stol. Mamma står i gangen for å få mer informasjon om hvor vi skal henvende oss og til slutt kommer det en vakker, blond sykepleier mot meg med en rullestol. Jeg setter meg i rullestolen og blir trillet inn på barneavdelingen for kreft- og blodsykdommer.

–Bare legg deg der, du, sier den vakre sykepleieren.

En litt eldre mann med runde briller kommer inn på rommet jeg ligger på med noe som ligner en 20 år gammel mobiltelefon. Han plasserer et stort stetoskop mot hovedpulsåren på den høyre ankelen min. Jeg hører en dunkende lyd, og mannen smiler til meg før han legger stetoskopet over på den venstre ankelen min og dunkingen som tidligere hadde vært der forsvinner. Jeg ser forventningsfullt på mannen, han svarer med et bekymringsfullt blikk og sier høyt -Det er ingen puls i beinet!.

Massiv blodpropp

Jeg blir trillet inn på et enerom kort tid etter at en masse blodprøver hadde blitt tatt. Pappa kommer stormende inn på rommet og får en kort oppdatering fra mamma. Endelig kommer Overlegen på barneavdelingen inn på rommet. Hun sukker som leger gjerne gjør før verden skal rase sammen og pasienten få diagnosen sin.

– Datteren deres har en massiv blodpropp som strekker seg fra bekkenet og opp i magen, sier hun nølende

Hun skakker på hodet og ser ydmykt på meg.

– Massiv? svarer pappa desperat til overlegen.

Hun nøler litt, ser ned i på blekka hun har i hånden, tar pappa på skulderen

– Den er på 32,5 cm.

Pappa svarer ikke, han snur seg mot meg og gir meg et blikk som om han har lyst til å hjelpe, men ikke kan.

Forbanna kirurg

Klokken er blitt å bli fire og det er 16 timer siden den første prikkingen begynte. Jeg blir fraktet i ambulanse med blå lys gjennom sentrum og vi ankommer endelig Rikshospitalet. Jeg blir nok en gang plassert på et enerom og får hilse på kirurgen som litt senere skal operere meg. Han er tysk-amerikaner og snakker gebrokken norsk. De triller meg ned til operasjonssalen og jeg får vite at jeg skal være våken under hele operasjonen. Deretter får jeg 3 sprøyter i knehasen før han setter i gang, og tre en slange gjennom blodåren min i kneet, gjennom bekkenet og opp i magen. Operasjonen tar i overkant to timer.

– De pillene der tok nesten livet av datteren deres, jeg hater at sykesøstrene på skoler leker leger og gir gift til ung jenter! sier han med tysk aksent.

Fikk p-piller på helsestasjon

Det var September 2011 jeg begynte på p-piller, til tross for at mamma hadde nektet meg. Jeg og en venninne gikk ned på helsestasjonen som lå i nærheten av der jeg bodde. Vi sitter på et venterom også blir jeg kalt inn.

– Tja, det er noen bivirkninger med p-piller men vi regner med at de ikke angår deg, sier legen på helsestasjonen.

Hun følger opp med at det kun er 6% av brukerne av Microgynon som får blodpropp. Jeg var fjorten år på den tiden, og tok ikke til meg alvorlighetsgraden i det å ta p-piller hvis man ikke tålte det. Jeg skulle ønske jeg hadde visst.

Jeg blir kjørt opp til et firemanns rom på thorax avdelingen på Riksen. Den første natten er verst. Jeg har kun vært på sykehus 2 ganger i livet mitt, og nå skal jeg overnatte der alene uten verken mamma eller pappa tilstede. Jeg legger meg til å sove når klokken har passert ti, men våkner brått opp klokken tolv. Det føles som om dagen aldri kommer og at natten alene på sykehuset aldri tar slutt. Når noe som føltes ut som den lengste natten i mitt liv var over, kom omsider dagen og jeg var virkelig lykkelig da pappas fjes kommer til syne bak forhenget mellom sengene.

Dette er dagen de skal avgjøre om operasjonen har vært vellykket, og på vei ned til operasjonssalen får jeg mitt eget rom Tysk-amerikaneren har et blikk som lyser av optimisme.

– Dette ser veldig fint ut, Cornelia! sier han med særpreg i stemmen.

Jeg opereres i våken tilstand fire dager på rad før de avgjør at jeg er ferdig med behandlingen og kun har to dager igjen på sykehuset. Jeg er i lykkerus for at jeg endelig snart er hjemme.

622137_4197716855222_1011514639_o

Nålestikkene var ikke få etter at Cornelia (18) endte på sykehus med blodpropp.

Overført til Akershus sykehus

En rødhåret, tett sykepleier kommer inn med verdens bredeste smil. I dag skal jeg bli overført til A-hus også skal jeg dra hjem. Endelig. Jeg skal reise meg for å pakke tingene jeg har strødd utover rommet, faller jeg nok en gang sammen. Jeg kan ikke gå lenger, og beinet har hovnet opp igjen. Jeg sier ikke hva som har skjedd, ber bare om en rullestol som frakter meg ut i taxien. Taxituren er fylt med kø, høy musikk og banning. Vi er fremme på A-hus, jeg blir plassert i en rullestol og de kjører meg opp på avdelingen. Jeg er tilbake der jeg var da det sto mellom liv og død. Den første gangen.

Tre timer senere våkner jeg til en velkomstkomité bestående av overlegen, to sykepleiere og en fysioterapeut. Jeg føler på stemningen at den er hissig. Pappa har som vanlig provosert på seg legen da det ble snakk om at jeg skulle hjem samme kvelden.

– Hun kan jo ikke gå! sier pappa med hysterisk stemme.

Legen stopper opp, ser på meg og forventer et bekreftende nikk.

– Hun kan ikke gå? svarer legen nølende.

Sykdommen forsvinner i løpet av natta

Jeg legger meg den kvelden i håp om at sykdommen skulle forsvinne over natta. Jeg vil ikke være der, jeg vil hjem til senga mi, til vennene mine og for første gang savner jeg maset til lærerne mine. Mamma sitter og holder hånden min til jeg sovner denne kvelden.

Høyfeber og frostanfall fyller de neste 4 dagene. Jeg har blitt drastisk mye dårligere til tross for at blodproppen er ute av kroppen min. Mamma og pappa bytter på å sitte ved sengekanten den neste uken. Jeg er aldri alene. Jeg kan ikke lenger gå på do på egenhånd. Mamma og pappa unngår å snakke om sykdommen rundt meg.

Blodforgiftning

6. Mars mister jeg bevisstheten.

– Hun har en alvorlig blodforgiftning, som følge av operasjonen på Rikshospitalet.

Jeg våkner opp to dager senere med slange i armen. Det blir hele tiden pumpet inn høye doser antibiotika. Helt øverst på låret har jeg en sort strek

– Du var én time unna amputasjon, Cornelia, sier pappa mens han holder meg i hånden.

– Blodprøvene dine viste bedring så de bestemte seg for å avvente litt til.

Det er så mange inntrykk og ta inn over seg at jeg ikke legger merke til denne detaljen om at jeg kunne ha mistet beinet mitt.

Jeg gråter hver kveld

Fire dager med høye doser antibiotika bidrar til at jeg endelig er på bedringens vei og plutselig er det uvirkelig at sykehusoppholdet skal vare noe lenger. Jeg har gått glipp av så mye de siste ukene og jeg gråter hver kveld. En kveld på sykehuset skriver jeg i dagboken min ‹‹Det verste er at det bare er jeg som har stoppet opp. Verden går videre selv om min verden raser sammen. Tanken på å være her noe lenger gjør meg kvalm›› 

Velkommen hjem

Verden har rast sammen for en ung jente som helst vil være med vennene sine, høre på musikk og gjøre skolearbeid. Sånn som alle andre. Det alle andre tar forgitt. Det jeg så altfor lenge har tatt forgitt. 27. Mars får jeg endelig komme hjem for første gang på lenge. Lykkerusen er enorm. Jeg reiser opp på sykehuset hver dag for å ta mine daglige blodprøver og antibiotikakur, men det føles likevel fint å være hjemme og sove i sin egen seng.

Jeg kommer alltid til å være ydmyk når det gjelder medisiner, for én bitteliten pille har ekstremt mye makt hvis du ikke tåler den.

Del Artikkel

Andre artikler du kan lese