Tinderella

Email this to someoneTweet about this on TwitterShare on Facebook

Det finnes mange datingmetoder. Er Tinder kommet for å bli? Kan det måles med den klassiske måten å møte nye mennesker? ”Thea” har lastet ned appen for å finne ut av dette.

Tekst og illustrasjoner: MagasinE

Pling. –Hei, du var søt ;). Venstre. Venstre. Venstre. Han var kjekk, høyre. «It’s a Match». Appen med den oransje flammen er nettopp lastet ned på iPhonen min og ivrig sitter jeg og sveiper gutter til høyre og venstre for å avgjøre om de er ”hot” or ”not” i en omkrets på opptil 80km fra det gule huset mitt på Frogner i Oslo. Det dukker plutselig opp en melding fra en gutt jeg har matchet med. Sindre. – Hei :), svarer jeg tilbake, og samtalen er i gang.

Tinder1

Like or nope: Jeg sitter å bedømmer representanter fra det motsatte kjønn basert på et fåtall av bilder.

Dette føles rart, men fortsatt ubehagelig tilfredsstillende. Etter noen få svipe, dukker det opp en match. Jeg har jo bare hatt appen i ca. 2 minutter? Etter en time har jeg allerede matchet med rundt 15 stykker. Selvtilliten stiger til værs. Jeg sitter og bedømmer representanter fra det motsatte kjønn. Dette basert på et fåtall bilder og, om heldig, en liten ironisk personbeskrivelse i håp om å virke morsom og useriøs, i denne egentlige ganske gjennomsiktige sammenhengen.

For bare minutter siden, da nedlastningshjulet nesten var komplett, hadde jeg den ekle følelsen av at jeg var på vei inn i noe jeg kom til å bli voldsomt avhengig av på kort tid. Som om jeg skulle sprøyte inn Tinder i blodet, for gøy, men egentlig ikke hadde lyst. Det er jo bare desperate folk på slike ”date” apper, er det ikke? Alle har det jo bare for gøy, ikke sant?

Gutten på den andre siden av skjermen

Det har nå gått en uke siden dateaplikasjonen ble lastet ned til skrivebordet på mobilen min. Daglig dukker det opp en rekke meldinger fra ukjente gutter i alderen 18-25. Dårlige sjekkereplikker er det også en del av.

– Skjeer a babe? Du må være så sliten, for du har gått igjennom tankene mine i hele dag.

– Kan jeg hakuna dine matatas?

Med tekoppen i hånden, sitter jeg med ryggen halvbøyd over den lille mobilskjermen min en sen torsdag kveld. Pling. Jeg hadde egentlig gitt litt opp Tinder, da jeg så hvor overfladisk det var. Alt var på overflaten og gjennomsiktig. Jeg kan ikke dy meg. Jeg åpner appen likevel.

– Hei, skriver en gutt, Daniel 21 år, ca. 2km fra meg.

Jeg svarer tilbake. Det går en uke. Tre uker. Samtalen med Daniel pågår daglig. Egentlig er jeg ikke så interessert. Samtidig har vi blitt venner på Snapchat også, for å bevege oss vekk fra den kleine Tinder plattformen. Det å bevege seg over på et annet sosialt medie er noe jeg merker flere tar seg til. Er det en måte å ta forholdet til neste steg? Er det å møtes det neste nå? Ja. Jeg og Daniel beslutter oss etter å ha kommunisert i fire uker, til endelig å møtes.

Mot sosiale normer

Mange av venninnene mine har allerede Tinder, og jeg har lange tenkt å laste det ned for å følge med i vennegjengens samtaleemne. Det er jo bare for gøy. Det sier de alle. Ett eller annet sted, litt dypere under huden, er det kanskje også en lengsel etter å bare snakke med noen. Vite at noen anerkjenner deg. Av en eller annen grunn, er det som om det er tusen ganger lettere å kommunisere når man vet at personen på den andre siden av mobilskjermen også tar litt lett på det. Den pressede høytidligheten er fraværende.

Mange mener det ikke er sosialt akseptabelt å møte noen gjennom den omstridte appen. Samtidig er det lite som kan overbevise meg om at de fleste ikke gjør det av den grunn. På rommet mitt sitter jeg og reflekterer rundt mulige utfall av situasjonen, samtidig som at jeg føler meg presset opp i et hjørne og nesten kvalt av tanken på daten. I håp om å være spontan, og kanskje litt rebelsk mot meg selv og normene mine, skal jeg gjennomføre møtet. Jeg må det. Det er som om jeg føler jeg og Daniel deler noe spesielt etter en pågående samtale om våre private hemmeligheter. Selv om jeg aldri har møtt personen. Det blir helt absurd for meg, men likevel så riktig.

En sen novemberkveld…

Klokken er halv to en sen novembernatt. Jeg sitter med venninnen min i huset hennes og sipper en ganske god rødvin i etterkant av en fest vi begge har vært på. Vi ler og koser oss. Men jeg har en hemmelighet. Jeg skal møte Tinder-daten min. Merkelig nok, har jeg bestemt meg for å ikke nevne dette for henne. Er jeg redd for å bli dømt? Jeg får ikke meg til å selv skjønne bakgrunnen min for å ikke fortelle henne om Daniel, men det er heller ikke så viktig for meg.

Pling.

–Skal vi møtes nå? skriver Daniel.

Han har også vært ute denne kvelden. Jeg er overbevist over at det å møtes litt små-fulle, hjelper på denne eventuelle kleinheten begge er redde for skal oppstå. Jeg sier til venninnen min at det var en melding fra mamma, og at jeg må hjem.

– God natt, vi snakkes i morgen da, sier jeg med ett bredt smil til venninnen min, og beveger meg ned grusveien i inngangspartiet til huset hennes.

Bestemt går jeg med sjappe skritt, i retning Bogstadveien. Det er der vi skal møtes. Kl. 3 på natten. Der er det trygt ikke sant? Jeg overbeviser meg selv om at dette er greit. Jeg vet at han går ut for å være den han sier han er. Jeg er 100% sikker. Vi er jo venner på alle sosiale medier som eksister. Jeg har til og med snakket med ham på telefonen hele tre ganger. Før jeg vet ordet av det, står han der. Rett foran meg. Det er som om jeg møter en person jeg egentlig har kjent lenge. Som om jeg møter en venn, eller noe mer og hele kroppen min varmer. Vi går og går. Snakker om alt.

Så kysser vi. Og går hjem hver til oss.

På en måte skremmer det meg hvor mye jeg tror på dette. På oss. På Tinder. Tankene begynner å flagre rundt. Er det virkelig sånn at Tinder faktisk er en bra plattform å møte noen å bli glad i på ekte?

Det går enda en uke, og samtalene fortsetter. Vi har møtt hverandre flere ganger, og jeg trives veldig godt med det. Fremdeles er det noe som holder meg tilbake. En tanke som plager meg og som gjør at jeg ikke klarer å åpne meg helt. Det er opplagt for meg hva som står i veien; måten vi møttes på. Tinder. Den ubekvemme høytideligheten er fraværende. Den jeg skjønner jeg egentlig trenger. Jeg merker det nå. Vi har begge mistet den spenningen vi kontinuerlig hadde før vi møttes, og før vi ble knyttet til hverandre. Det er tydelig for meg. Jeg er i gang med å såre meg selv med min manglende ærlighet ovenfor meg og han. Der stopper det.

Er du ærlig med deg selv? Hvis en er ute etter en flørt eller rettere sagt et one-night-stad er Tinder en bra mulighet å komme i snakk med det motsatte kjønn på en uformell og som vi selv ville ha sagt det, lættis måte. Er du derimot en person som knytter seg rask til ande, som ønsker en gjensidig og aktverdig form for uttrykkelser av følelser, bør du tenkte seg om to ganger. Spør du meg, er det klart. Den gamle måten, nærmere sakt, face to face metoden vil alltid være det mest opplagte jeg ’vil gå for i fremtiden.

Email this to someoneTweet about this on TwitterShare on Facebook

Kanskje du også liker...