4 Feb, 2015 (~ 7 min lesetid)

Livet er ikke så herlig

”Maja” (16) hadde en vanskelig oppvekst. Som barn var hun mye alene på skolen og ble fryst ut av de andre elevene. Nå er hun eldre, og sliter med angst og depresjon.

Tekst og foto: Solfrid Skaret

Det er sommer i Oslo, og elevene nyter sommervarmen i frikvarteret. Året er 2009. En guttegjeng spiller fotball på banen. En jentegjeng sitter på gresset ved siden av og speider, fniser og fletter håret på hverandre. På den andre siden av banen sitter ”Maja” alene, og teller ned til det ringer inn. Når noen går forbi henne, ser hun raskt ned i bakken for å unngå blikk. Ingen snakker til henne. Ingen bryr seg.

Flere minutter etter alle de andre, kommer ”Maja” tuslende inn i klasserommet og setter seg på sin faste plass bakerst. En av jentene på raden foran, snur seg og følger henne med blikket. – Så hyggelig av deg å komme innom, sier læreren høyt. Hele klassen ler, og ”Maja” ser ned i pulten sin. Alle snur seg mot tavlen igjen, bortsett fra jenta foran. Hun har fortsatt øynene sine klistret på ”Maja”. De måler henne opp og ned. Jenta bøyer seg mot sidemannen og hvisker noe. Begge ler, ser på henne, og snur seg.

Skjult ensomhet

Det er november 2014. Lett klirring av tallerkener, sus fra kaffemaskiner og rolig prat fyller den lille cafeen på Majorstuen. ”Maja” myser mot menytavlen. Hun har på en rutete flanellskjorte, boots og svarte skinny jeans.

– En mocca-frappucino med krem, sier hun omsider til mannen bak disken. – Og en sånn, legger hun til og peker på en stor sjokoladecroissant. – Skal det være noe mer? Spør mannen i kassen med et lurt smil. Nei, svarer ”Maja” betenkt, legger en splitter ny hundrelapp på disken og smiler stort. Hun har nettopp fått lønning, og har endelig råd til å unne seg noe stort.

”Maja” vokste opp på Oslos beste vestkant, og gikk på en skole i nærområdet. Mens de andre gikk med dyre merkeklær, valgte hun å gå med slagstøvler og lange dekkende klær i mørke farger. Hun spiste lunsj alene, og gjemte seg ofte på do for at lærerne og andre elever ikke skulle se at hun var alene.

– Jeg har alltid vært annerledes, og har hatt med meg følelsen av å være utenfor store deler av livet. På skolen holdt jeg meg mye for meg selv og ble etter hvert en veldig lukket person. Jeg ble aldri direkte mobbet i form av ord og voldshandlinger, men jeg ble ikke inkludert av de andre, noe som var ensomt for meg. Jeg følte meg alltid utilfreds, rar og konstant overvåket av de andre elevene, forklarer hun.

Det er noen år siden “Maja” gikk ut av ungdomsskolen, men det hun opplevde, har satt dype spor. Nylig ble hun diagnostisert med angst og depresjon.

– Angst handler om å bry seg for mye og er den rake motsetningen til depresjon, som handler om å gi opp. Kollisjonen av de to diagnosene har gjort ting veldig vanskelig for meg. Kombinasjonen av å bry seg for mye om småting og å gi opp livet, gjør definitivt noe med hverdagen min, fastslår ”Maja”.

Er ikke alene

I følge fjorårets Elevundersøkelse opplyste omtrent 17.000 norske barn og unge at de ble mobbet flere ganger i måneden. Mellom 2002 og 2012 tok 37 barn i alderen 7 til 14 sitt eget liv. Når det gjaldt ungdom mellom 15 og 17 år, var antall selvmord hele 121. Flere av tilfellene oppsto blant unge med psykiske lidelser.

I fjor høst publiserte VG en sterk reportasje om Odin Andersgård som tok sitt eget liv i en alder av 13 år grunnet mobbing på skolen. Saken vakte stor oppsikt i Norge, og nasjonen er mer fokusert på mobbing enn på lenge. I 2014 ble nesten 5000 artikler om mobbing publisert i norske medier.

I 2012 ble ”Maja” introdusert for et spesielt miljø. Et miljø som involverte ungdommer fra hele Norge, som følte seg ensomme på forskjellige nivåer. Flere av de hun kom i kontakt med, var også venn av Odin.

– Internett er en stor arena, og det var her jeg kom i kontakt med noen som hadde de samme problemene som meg. Vi har på en måte blitt en stor vennegjeng som kan snakke sammen om alt. I gruppen vår er det folk som har opplevd alt fra depresjon til vold i hjemmet til selvmordstanker.

”Majas” nye vennegjeng bor i forskjellige deler av Norge. Hun har kontakt med ungdommer i blant annet Tromsø, Trondheim og Kristiansand. Dette skaper hindringer i forholdene. De kan ikke møte hverandre ansikt til ansikt, så derfor må de ty til Skype og andre kommunikasjonsformer. “Maja” forteller at denne kommunikasjonen er veldig viktig.

– Det å kunne snakke med andre ungdommer som har de samme problemene som meg selv, er selvfølgelig en stor lettelse. På den måten har jeg fått vite at jeg ikke er alene. Miljøet har på mange måter hjulpet meg gjennom en vanskelig tid, men jeg ser imidlertid hvordan det kan være et usunt miljø. Det går mye i det samme, altså problemer. Vi har det veldig gøy sammen, men alle er veldig bevisste på hverandres psykiske lidelser.

”Maja” ble sterkt påvirket av artikkelen om Odin. Det var ekstra nært for henne med tanke på at vennene hennes hadde et forhold til den unge gutten.

– Jeg, som resten av verden, kan sette meg inn i Odins frustrasjon. Det som skjedde med han er ikke riktig på noen som helst måte. Mange år i et destruktivt miljø gjør absolutt noe med en persons psykiske helse. Det vet jeg alt om. Både jeg og Odin er ofre for forskjellsbehandling på skolen, og begge utviklet etter hvert psykiske problemer. Historien til Odin er veldig rørende og sterk, og jeg håper at flere stopper opp og tenker over hva mobbing kan gjøre med et menneske, fastslår hun.

”Maja” har selv vært i en situasjon hvor hun bestemte seg for å ta sitt eget liv. I februar 2014 tok depresjonen hennes overhånd.

– Jeg hadde vært langt nede en stund, og ville komme meg vekk fra alt vondt. Alle følelsene og tankene jeg hadde i hodet, var tunge steiner som presset meg nedover og hindret meg i å leve livet mitt, mimrer ”Maja” og ser ned i bordet.

For litt over ett år siden tok hun en dramatisk avgjørelse. ”Maja” hadde nettopp flyttet inn på et internat. Hun kjente absolutt ingen, og var stresset og redd for å ta kontakt med nye mennesker. I en lengre periode holdt hun seg inne på rommet sitt, og nektet å gå ut.

– Angsten og depresjonen min hadde tatt over hverdagen min, mimrer “Maja” og folder hendene sine. Hun snakker med et langsomt tempo, og svelger en klump i halsen. Jeg sendte en lang ha-det melding til en venninne, og låste meg inn på rommet. Det neste jeg husker, er at jeg våknet opp med masse mennesker rundt meg. En dame ristet i meg og prøvde å vekke meg. En annen sjekket pulsen min mens en mann gikk frem og tilbake og snakket i telefonen med en stemme fylt med panikk, forteller hun videre.

Etter den dramatiske hendelsen, ble både ”Majas” foreldre og BUP kontaktet. BUP er Norges Barne-og Ungdomspsykiatri. Hun beskriver hendelsen som en stor ”wake-up-call” for alle rundt henne, og hun har hatt et nært samarbeid med BUP siden det.

– De har fortalt meg mye om hvordan jeg kan behandle diagnosene mine på best mulig måte, forteller ”Maja” og legger til at det har gjort hverdagen hennes mye enklere. Hun har nemlig lært forskjellige øvelser og går på medisiner.

Lys fremtid

– Jeg har ikke prøvd å ta mitt eget liv etter hendelsen i februar. Den tette oppfølgingen jeg har fått av BUP og familien min, har gjort at jeg ikke lenger har hatt trangen til å gjøre noe drastisk. I tillegg har jeg fått et stort nettverk av nære venner som nok er det aller viktigste for meg, forteller ”Maja” og legger albuene på bordet.

Nå fokuserer hun på å fullføre skolegangen sin. Hun ble nylig privatist, og er kun på skolen halve uken. Senere vil hun skaffe seg en godt betalt jobb, og etablere et stabilt liv. Fokuset hennes vil også ligge på å bli helt frisk.

– Alt folk med psykiske lidelser vil, er egentlig bare å bli frisk, og kunne leve som en frisk person. Slippe å se hindringer som ellers ikke ville vært der, sier ”Maja”, som mener hun er på god vei.

– Jeg har fortsatt dager som er et rent helvete. Jeg kan stå opp helt uten livsglød, og bli direkte lei meg av å tenke på livet. Det hender at jeg får angstanfall, og gråter bare av å tenke på normale ting som å lage mat for eksempel. Likevel har jeg perioder hvor jeg har det kjempefint. Jeg kan le og være direkte lykkelig, og det er en fantastisk følelse, avslutter hun og smiler.

Del Artikkel

Andre artikler du kan lese