8 Apr, 2015 (~ 6 min lesetid)

Alder: 17, bosituasjon: bokollektiv

Da Tiril Smågesjø Johnsen (17) gikk i 10.klasse, tok hun valget om å flytte til Oslo alene. To år senere møter jeg henne i et bokollektiv på St.Hanshaugen.

Tekst og foto: Julianne B. Mossing

Lyden av dører som åpnes og lukkes  fra gangen overdøver fresingen fra stekepanna. Nøkler klirrer. Tiril fortsetter matlagingen uten å reagere på lydene. En ung mann kommer inn på kjøkkenet, sniker seg forbi oss og strekker seg etter et glass. En kort hilsen blir utvekslet. Så forsvinner han ned i den lange gangen ved inngangspartiet.

– Vi kjenner hverandre ikke så veldig godt, så vi sier ikke så veldig mye til hverandre. Vi har forskjellige liv. Når vi er hjemme, oppholder vi oss dessuten for det meste på rommene våres, forteller Titil Smågesjø Johnsen.

Det er slutten av februar og Tiril står på kjøkkenet med en markant lillafarge i håret og lager dagens middag. Handelen gjorde hun på vei hjem fra skolen. Ingrediensene henter hun utelukkende fra øverste hylle i kjøleskapet.

Kjøleskap: Alt i leiligheten må deles på fem personer

Kjøleskap: Alt i leiligheten må deles på fem personer

– Vi er fem personer som deler på et kjøleskap, så vi har hver vår hylle. Derfor kan jeg aldri handle i store mengder, ler Tiril.

I det middagstallerken er tom, rydder hun raskt opp og plasserer alt i oppvaskmaskinen. Restene lagrer hun i en boks som hun legger tilbake i kjøleskapshylla si. Deretter trekker Tiril seg tilbake og inn på rommet sitt.

– Det er jo veldig irriterende for de andre om jeg ikke rydder opp etter meg. Jeg hater selv å rydde opp etter andre, forklarer Tiril.

På bar bakke

I ettermiddagsstillheten sitter Tiril i et rom med en smal seng under TV-en på veggen. Med hendene sine fikler hun elegant med smykkene sine og mimrer tilbake til sommeren.

En augustdag i 2014 er dagen en kreativ og eventyrlysten sjel endelig skal flytte til Oslo. Det kribler i magen. I likhet med  byen, er også alle menneskene ukjente.

– Alt jeg visste om skolen jeg kom til var det jeg leste på hjemmesida. Dessuten kjente jeg absolutt ingen på skolen eller ellers i Oslo, forteller Tiril.

Da Tiril gikk i tiende klasse i Trondheim, måtte hun ta valget om studieretning på videregående. Med dette valget tok hun også en beslutning om å flytte til Oslo helt alene for å gå på den landsdekkende gullsmedlinja på Elvebakken vgs.

– Fordi jeg ikke måtte flytte før jeg startet i andreklasse på VGS, var jeg mentalt forberedt på hva som skulle skje. Jeg var utrolig ivrig og startet mange måneder i forveien med å se på kollektiver på Finn.no. Det var jeg selv som fant leiligheten og sendte søknad.

Noen dager før skolestart er møblene på rommet på plass, og Tiril er endelig klar til å starte sitt nye liv.

– Men det var veldig rart i starten. Jeg husker jeg tenkte: ”Nå er jeg alene, og jeg kjenner egentlig ingen”.

Aldri stille

På kjøkkenet rett utenfor rommet snakkes det i telefonen på svensk. I naborommet går det i engelsk. Sammen utgjør stemmene en summing som er vanskelig for undertengede å unnvære å ignorere. Det er sjeldent det er stille i dette kollektivet.

Tiril bor sammen med trønder, en svenske, en spanjol og en vestlending. Alderen spriker fra 17 år – 29 år.

– Jeg synes det er veldig betryggende å vite at det alltid er noen her. Hadde jeg bodd alene ville jeg blitt paranoid hver gang jeg hadde hørt en lyd, smiler Tiril.

I motsetning til fleste på samme alder, møter ikke Tiril sine aller nærmeste når hun kommer hjem. Likevel føler hun seg ikke særlig ensom.

– Det er jo hyggelig at alltid noen spør om dagen din har vært når du kommer hjem, men jeg savner å ha noen som er i kollektivet som jeg er ordentlig venn med, forteller hun.

Ung med stort ansvar

Skrivebordet som oppbevarer en stor andel av alle personlige eiendeler er plassert tett inntil senga. Klesskapet følger like tett på skrivebordet igjen. Foran skapet og bordet er det ryddet plass til å stå oppreist på. Det er disse 7 kvadratmeterne Tiril bruker som både soverom og stue.

kollpult

Pulten: Tiril har mye på liten plass

– Jeg har lært at du kan få mye inn på liten plass. Jeg er jo bare en person så jeg trenger jo ikke all verdens med ting og tang.

Det er lite som tyder på at Tiril er en vanlig 17-åring. Både i livssituasjon og væremåte fremstår hun som eldre enn det hun er.

Jeg var ikke særlig redd for at jeg ikke skulle klare meg selv. Det var heller ikke mamma og pappa. Nå får jeg mye støtte og hjelp fra dem. Dessuten ser jeg pappa hver uke ettersom han jobber i Oslo, legger hun til.

Men det kan være mye ansvar å bo alene i kollektiv, og det er nye arbeidsoppgaver som dukker opp når man flytter for seg selv.

– Jeg har lært mye om det å ikke ha foreldre som passer på meg. Det er få av vennene min som tar oppvasken, klesvasken, mathandelen og vaskingen selv. Jeg er usikker på om mange av de i det hele tatt vet hvordan det gjøres, smiler hun litt stolt.

– Det viktigste jeg lærer av å bo her er at det er viktig å huske på at det finnes andre mennesker enn meg selv. Jeg må hele tiden ta hensyn og vise respekt for de andre som bor her.

Faste rutiner og regler

Til tross for at det ikke finnes noen foreldre i hjemmet, har eieren av den 80 kvadratstore leiligheten satt tydelige regler for hvordan kollektivet skal gå rundt.

Rydder: Tiril er en godt trent 17-åring i rydding.

Rydder: Tiril er en godt trent 17-åring i rydding.

– Vi har faste rutiner med handling og vasking. Dessuten må det være stille klokka 2300 på kvelden. Har du kjæreste, har ikke denne personen lov til å sove over oftere enn maks én dag i uka.

Selv om Tiril nå har funnet seg godt til rette i leiligheten, kan hjemmet noen ganger føles litt fremmed. For eksempel unngår Tiril å henge ut vått undertøy på utstilling for resten av kollektivet.

Likevel fungerer bokollektivet bra. Alle kjenner hverandres tidskjemaer godt.

– Det høres kanskje ut som det er mye strengere og “stivere” enn de fleste hjem, men jeg har likevel mye mer frihet her. Jeg har for eksempel ikke noen familie å forholde meg til og kan gjøre hverdagslige gjøremål når det passer meg.

Mange erfaringer

Når Tiril er ferdig med dette skoleåret, blir hun enten værende i Oslo som lærling eller i Trondheim. Hun har lært mye om hva hun trives best med bosituasjoner.

– Dersom jeg blir i Oslo vil jeg flytte inn i et “ekte” kollektiv hvor vi alle er gode venner og driver med mye av det samme.

Hun er heller ikke helt klar for å flytte ut for godt fra foreldrene helt enda.

– Før jeg virkelig flytter bort fra foreldrene mine for godt en gang i framtida, har jeg bestemt meg for at jeg skal bo hjemme 1-2 år først, avslutter Tiril.

Del Artikkel

Andre artikler du kan lese