«Det har vært et herlig liv»

Email this to someoneTweet about this on TwitterShare on Facebook

For mannen i gata ser Knut Grønna ut som en nokså alminnelig kar. Men hans fargerike portefølje forteller noe annet: Reist halve jorda rundt et titalls ganger og en visitt innom landslaget – i en alder av 32.

Tekst og bilde: Shayan Shahriari 

Før jeg rekker å banke på tredøren, blir fornemmelsen av en aromatisk duft uunngåelig. Sekundet senere blir jeg møtt i gangen av en lang, tynn og hengslete skikkelse. På toppen av denne skikkelsen ligger et underfundig smil godt gjemt i det viltre skjegget. Knut eskorterer meg inn til den 70 kvadrat store leiligheten på Kalbakken, en drabantby sørøst i Oslo. Ved første øyekast kan han se ut som en streng og myndig type. Men det er noe tilslørt over ham. Noe tilbakeholdent. Forklaringen, iallfall deler av den, har han selv:

– Kona og venninnene har fus på stua i dag. Vi tar dette i gjesterommet.

Han stiller seg til rådighet og rusler betuttet videre til gjesterommet. I midten av rommet står det plassert to trestoler som er vendt mot hverandre. Knut lener seg godt tilbake i stolen og lar hendene hvile naturlig og avslappet på låret. Han kunne like godt ha hersket over verden om det ikke var for dette lille, reserverte draget over øynene.

Blikket hans fester seg på meg, før jeg troskyldig starter intervjuet med å spørre om hvilke jobber han han har hatt i løpet av sitt unge liv.

– Jobber som miljøterapeut og utekontakt nå. Tidligere har jeg vært barnevernskonsulent, klubbleder, arbeida på bolig for rusmisbrukere, vaskehjelp, maler, bartender, prosjektkonsulent, jobbet i Hiv Norge, tror det var alt, sier han idet han skratter lavt for seg selv.

 

T-skjorte og Zambiatur

Den Moss-fødte mannen startet sitt eventyr i et nedslitt hus midt i sentrum av Kambo. Da Knut startet på ungdomsskolen, hadde han ingen klare planer for fremtiden. Han var noenlunde spontan og nysgjerrig av seg – men det var vel gitt for ungdom på hans alder. Barndommen hans i et nøtteskall besto av å spille fotball, breakdance og henge med venner. Vi må spole noen år fram før vi får øye på noe nevneverdig.

Lite var han klar over at kombinasjonen av en T-skjorte og en diktator av en trener snart skulle snu opp ned på livet hans – samt hans geografiske bosted.

– Når jeg var 15, så hadde vi ikke nok lag i min aldersklasse, så jeg gikk over til junior, men der var treneren en drittsekk fordi vi måtte løpe så mye. Så fikk vi byttet til Moss FK og fikk spille Norway Cup for første gang. Og der var det en konkurranse som dreide seg rundt noen spørsmål om Norad. Vi fylte inn svarene for å ha en sjanse til å vinne en t-skjorte. Men kort tid etter fikk vi vite at premien var en tur til Zambia, sier han og trekker på smilebåndet.

Turen til Zambia som varte i ti dager satte sine spor hos den skjøre guttungen. Endelig fikk Knut en gyllen mulighet til å snu om på den ellers så grå og alminnelige hverdagen. En mulighet for å vike unna det A4-livet som han var i ferd med å falle inn i.

– Da jeg sluttet på siviltjenesten etter 14 måneder, bodde jeg sammen med noen zambiere i Oslo. Hadde til da spart opp litt penger og bestemte meg til slutt for å reise til Zambia og lære mer om Edusport – Education Through Sport.

 

Fra velstelte Norge til slummen i Afrika

Som den lille guttepjokken han en gang var, tok han med seg et åpent sinn og kun et nummer på blokka til Zambia. Dette var starten på en reise som skulle forvandle hans liv og gi han muligheten til å bli fotballtrener på et fotballakademi. Afrika klamret seg fast til han og med et nokså fast grep. Behovet for å utforske mer av Afrika sine ukjente sider, fikk Knut til dedikere nok et år av sitt liv på å studere utvikling i studiesalen på Universitetet i Oslo. Men dette skulle bare pirre nysgjerrigheten hans enda mer rundt de mange spørsmålene om dette enorme kontinentet.

– Alle bøkene jeg leste var skrevet av norske, engelske, amerikanske og europeiske forfattere som skrev om Asia, Latin-Amerika og Afrika. Følte det ble et egosentrisk perspektiv, fra deres ståsted. Da bestemte jeg meg for at jeg hadde lyst til å søke på skole i Sør-Afrika.

Et stort studielån senere og han ankom Sør-Afrika som en svamp – klar til å suge til seg all den læringen han kunne få. I ettertid, har Afrika-eventyret ikke kun hatt sitt preg på det faktum at han taler gebrokkent norsk, men også på hans verdisett.  De tre påfølgende årene han kom til å tilbringe på universitetet KwaZulu-Natal skulle endre hans syn på den verden han fra tidligere kjente.

– En ting var at jeg bodde i det man vil si er et fattig kontinent, og man ser at det er fra europeiske øyne vi ser en del ting. Vi blir innprentet med mange feilaktige fremstillinger fra vi er små. Gjennom skole, avis og TV lager vi oss et bilde av Afrika og resten av verden som er basert på rasistiske, koloniserte perspektiver. Og vet du hva, ingen europeere er eksperter på Afrika. Jeg gikk nok igjennom den transformasjon at jeg så gatebarn, barn som sniffet lim og noen ble til og med drapsmenn.

Med kun penn og blyant var han klar til å ta imot studiene med åpne armer. Men det var noe annet som skulle kapre den plassen hos den innbitte mannen.

– Kona mi?

Hans eller så grovkornete stemme, blir plutselig så myk. Nå er ansiktet åpnere, varmere. Vi blir dratt inn til det nostalgiske hjørnet og han begynner å fortelle om de sentimentale piknikene som fant sted utenfor universitetet.

– Møtte henne i sosialt arbeid-klassen, og vi likte hverandre litt derfra, og etter en prat med noen av kompisene om jeg hadde kjangs, så tok jeg kontakt med henne i dikttimen på universitetet. Så snakket jeg litt med henne og til slutt inviterte jeg henne på middag, sier han med et smirk om munnen.

Men slik som alle andre gode historier, skulle denne hovedpersonen bryne seg på utfordringer. Og felles med de gode historiene ble denne tatt på strak arm. Det er noen år siden dette skjedde, men øyeblikket har etset seg inn i hukommelsen hans. For alltid.

– Fem måneder inn i Zambia, så hadde vi nettopp vært på et bryllup og sitter bakpå en lastebil. Tre fulle zambiere begynner å synge en del sanger om at de hater meg på grunn av min hudfarge. Og når de gikk av lasteplanen, kastet de flere steiner på meg. Etter det så ville jeg ikke være her lenger. Følte meg ikke som en del av noe, følte meg rett og slett alene, forteller Knut, før han legger til:

– Jeg tok med meg denne hendelsen hjem og tenkte hvordan mennesker opplevde det i Norge. Hva er førstemøtet med mennesker , føler man seg velkommen, hvilken rolle har vi som enkelt mennesker til å få en person til å som en del av felleskapet. Uansett om man har en annen religion, hudfarge, legning, tankesett. Vi har alle en oppgave som mennesker å ta vare på hverandre. Det er på en måte dette jeg lever etter.

 

Fotballdrømmen brister

Etter et utgående studentvisum begynte tiden å renne ut og ting så mørkt ut for Knut som febrilsk klamret seg fast til Afrika. Det tok ikke lange tiden før immigrasjonspolitiet vendte snuten mot han, og han måtte vende hjem igjen til Norge med halen mellom beina.

Han vendte også hjem igjen med en haug av idéer om hvordan han skulle revolusjonere det norske systemet, men fant fort ut at det var forgjeves.

– Jeg ble litt deppa, fra å ha kontakt med hundre mennesker om dagen til å kun ha et kontaktnett på under ti. Jobbet senere for broren min på puben hans, tok for meg jobber som vaskehjelp, bartender, maler, dørvakt. Oppi det hele, satt jeg med en bachelorgrad som jeg ikke tok i bruk.

De to påfølgende årene skulle tilbringes på kjedsommelig og smakløst kontorarbeid, som belastet Knut både psykisk og fysisk. Fotballen ble det største lyspunktet i Knut sin ellers så relativt dystre hverdag. Takknemligheten ovenfor fotballens plass i hans egen hverdag har senere blitt gjenspeilet da han siden den gang har arrangert over et titalls futsalturneringer.

For Knut er futsal synonymt med glede og samhold.

– Jeg og Amin(Askar), har kjent hverandre siden barndommen. Jeg ville ha han med til Zambia for å vise han akademiet som jeg jobbet med. Han ble inspirert og ville hjelpe til. Så vi tenkte på hvilken posisjon vi hadde, og på dette tidspunktet hadde det kommet en ny hall på Kambo og resten ble historie.

Året er 2012. Fotballlykken skulle fortsette å blomstre i takt med vårtegnene, og nytt liv sprang ut av jordsmonnet. Men snart skulle vårmånedene vise seg å bli et ublidt møte med fotballen.

I april 2012 fikk du en gladmelding fra IFS. Kan du fortelle hva denne beskjeden var?

Den ellers så barske mannen stopper opp et øyeblikk. Det faste blikket som hadde satt seg fast på meg, forsvinner gradvis. Stillheten dveler over oss en stund. Tiden slepes av gårde, og sekundene blir til minutter.

– Kunne det ha vært i 2012, der kan du se hvor lite jeg faktisk husker, tilføyer 32-åringen i det han vender blikket ned. Det går igjen litt tid mellom hvert ord.

Våren 2012 ble Knut kalt inn til futsallandslaget ettersom det ble meldt inn flust med forfall i forkant. Minsk Arena i Hviterussland skulle dermed bli Knut sin entré for å vise at han hadde det som trengs for å spille på toppnivå. Til Knuts store fortvilelse var det noe avskrekkende som skulle kapre overskriftene denne tirsdagskvelden. Et minutt ute i hans debut, ble 32-åringens leggbein brukket tvers av.

– Jeg hadde hatt noen muligheter til å spille fotball på et høyt nivå før, men de tok jeg aldri tak i, og tenkte at denne muligheten skulle jeg virkelig ta. Og så gikk alt til helvete med en gang. Da var jeg veldig langt nede. Jeg visste at dette var den siste muligheten jeg hadde til å vise at jeg kunne holde dette nivået, men man må gjøre det beste ut av det, sier han med et påtatt smil.

 

De er som en familie for meg

Med det neonfargede kapteinsbindet knepet rundt armen sender Knut inn de albanske rødtrøyene, Rilindja, inn på Haugerud kunstgress under en kald høstmåne. Det er nettopp under disse flomlysene terminens siste kamp blir spilt. Sivilisert samler han rødtrøyene inn i en sirkel før det etterlengtede kampropet unisont ropes: Rilindja!

Rilindja suste inn i norsk fotball med brask og bram for åtte år siden og har siden funnet veien til 3.divisjonsfotball – og det mye takket være Knut. Han legger ikke skjul på at det flerkulturelle laget har øvd stor innflytelse på han. Som eneste etnisk norske på laget – blir han regnet som en minoritet blant minoritetene.

– Så lenge du spiller fotball, har det ikke så mye å si om du spiller i Zambia, Sør-Afrika eller i Norge. Har spilt med vietnamesere, somaliere og tyrkere gjennom hele barndommen. Det viktigste var at Rilindja var en klubb hvor alle samlet seg, man var en enhet og ikke minst at alle ble tatt imot med åpne armer som en familie.

Hvordan var det å være den eneste etnisk norske på laget?

– Det var ikke noe nytt for meg, for å være helt ærlig. Jeg har ofte vært den eneste. Ja, Rilindja besto av marokkanere, tyrkere, bosnierne, somaliere, men det var en god blanding, noe som var viktig for meg.

Og mye av blanding har det vært i løpet av det 32-årige livet hans. De siste årene har Knut prøvd å etterstrebe et mantra om at et travelt liv er et bra liv. Det er i alle fall en stund siden han har hatt så mange prosjekter på gang samtidig. Og sannsynligvis derfor han diskret kikker ned på mobilen mellom hvert spørsmål.

– Det er godt å føle at man kjører på, det er litt av den filosofien. Skal vi gjøre noe, la oss kjøre på, la oss få det til. Men så har jeg jo tatt noen valg for å få mer tid til å holde på med de tingene jeg liker. Gikk fra 125 til 100 prosent i jobben som utekontakt, men de ekstra 25 går til fotballen. Så jeg kjenner jo litt på det at det hadde vært godt med pauser iblant.

 

En meningsfull hverdag

Men han stadfester at det også har vært en tid med mye læring. Årene i Afrika har fått han til å innse at det er uhyre viktig å vise respekt og formidle likeverd til alle man møter. Hovedsakelig har de personlige erfaringene hans fra Zambia vist nettopp hvor viktig det er å være åpen og fordomsfri.

– Det er viktig å jobbe for å få et mer åpent og inkluderende samfunn gjennom mellommenneskelige relasjoner. Det er vi mennesker som kan ta imot mennesker, ikke systemet. Og det jeg ønsker er at vi som enkeltmennesker har en forskjell som vi kan utgjøre i andres liv i hvordan vi tar imot dem på. Det handler om å strekke ut en hånd.

Å strekke ut en hånd får Knut gjøre daglig, i sin nåværende jobb som utekontakt i Bydel Østensjø. Erfaringene og ambisjonene han har fått på denne lange reisen, går hånd i hånd med hans kjepphest: Å hjelpe andre i vanskelige situasjoner. Selv om Knut har fått oppfylt mange av sine ambisjoner, stopper det ikke opp helt enda. Han har flere planer for den kommende generasjonen.

– Jeg har veldig lyst til å begynne med gruppetilbud for ungdom, Flex Ide. Det handler om identitetsbygging og kommunikasjon kompetanse for krysskulturell ungdom.

Det blir mange planer fremover da?

– Man må bare kjøre på, man har bare et liv, sier Knut, før han i hast legger til:

– Men jeg bør nok sette av mer tid til kona.

 

Email this to someoneTweet about this on TwitterShare on Facebook

Kanskje du også liker...