– Jeg er like norsk som deg

Email this to someoneTweet about this on TwitterShare on Facebook

Mari måtte kjempe for å bli i Norge, landet hun føler er hjemmet sitt.

Tekst og foto: Thea Marion Aasen

Hva hadde du gjort hvis du plutselig fikk beskjed om å pakke kofferten og reise til et land hvor du verken kjenner språket eller menneskene? Hvis du mistet skoleplassen, jobben og alle rettigheter i landet du føler er ditt? Mari Mata (18) opplevde sitt livs mareritt og måtte kjempe om retten til å bo i Norge. 

Sommeren i Hellas er varm og solfylt. Mari pleier å tilbringe store deler av sommerferien sin her og møter venner hun tidligere gikk på skole med. Skoleresultatene fra Vigo er akkurat blitt publisert, og Mari logger seg inn for å se om hun kom inn på den videregående skolen hun ønsket. Men der fikk hun se noe helt uventet.

– Jeg fikk sjokk. Hjertet mitt begynte å dunke og jeg fikk panikk. Jeg skjønte ikke hva som hadde skjedd.

I følge Vigo hadde hun ikke fått skoleplass fordi hun ikke lenger hadde rett til å gå på skole.

– Jeg kontaktet læreren min for å finne ut hva som hadde skjedd. Det var så rart og jeg var veldig redd for ikke å få skoleplass. Læreren min fortalte meg at hun skulle prøve å finne ut av hva som hadde skjedd, forteller Mari.

Og det gjorde hun. Mari hadde ikke lenger oppholdstillatelse i Norge.

Mari tar raskt kontakt med UDI, men der får hun nok en sjokkbeskjed.

– Jeg fikk beskjed om at jeg hadde bodd ulovlig i Norge i ett og et halvt år, men det visste jeg ikke. UDI ba meg kjøpe en flybillett og reise ut av Norge med en gang.


Politiet kunne komme når som helst

Vi sitter på en bar på Olaf Ryes plass. Klokken er over ni og det har for lengst blitt mørkt. Men inne på baren er det masse mennesker og liv. Vi har funnet oss et bord helt innerst i lokalet og sitter med hver vår milkshake. Mari tar en slurk av Oreo-milkshaken sin før hun fortsetter videre med fortellingen.

– Jeg fortalte dem at jeg ikke visste at jeg bodde her ulovlig, og at foreldrene mine aldri hadde sagt noe. Jeg visste at det var noen ”problemer” da jeg gikk i tiende klasse men da sa foreldrene mine at de skulle ta seg av alt. Den gangen  var jeg under 18 år, så det var deres ansvar å ordne med papirer og slikt.

Mari trodde at alt hadde ordnet seg for hverdagen gikk tilbake til det normale og foreldrene nevnte aldri noe om det igjen.
Mari ble født i Albania, men der bodde hun bare til hun så vidt var ett år. Da flyttet familien til Hellas. Men da Mari var 10 år flyttet familien til Marienlyst i Oslo.

– Jeg husker ikke tiden min fra Albania og det var dit de ville sende meg. Det er i Norge jeg føler meg hjemme selv om jeg ”bare” har bodd her i åtte år. Men det har vært noen av de viktigste årene i livet mitt. Det er her i Norge jeg har alle vennene mine, og det er her jeg har opplevd og fått minner jeg vil ha resten av livet. Jeg har hele ungdomstiden min her.

– Jeg hadde jobbet godt på skolen og jobbet hardt for å kunne få en bra fremtid. Men jeg følte at alt var i ferd med å forsvinne.

Mari mistet retten til å gå på skole.

Mari mistet retten til å gå på skole.

Men Mari hadde imidlertid ikke tenkt til å gi seg uten kamp. I løpet av sommerferien hadde hun fylt 18 år og hadde nå mulighet til å søke på eget grunnlag. Med hjelp av en advokat søkte hun på grunnlag av § 38. Oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket. Det betydde ikke at hun kunne bo her for alltid, men at hun i alle fall kan kunne få fullføre skolen. Kort tid etter at søknaden ble sendt inn startet hun på Akademiet VGS.

– Jeg fikk lov til å gå på skole så lenge jeg hadde en søknad inne til behandling. Så, litt sent inn i skoleåret, fikk jeg lov til å starte på mitt siste år på videregående. Da hadde jeg i alle fall mulighet til å fullføre videregående og det var veldig viktig for meg.

Lokalet vi sitter i har dempet belysning, og selv om det er sårbart å snakke om, smiler Mari likevel når hun forteller videre:

– Jeg var jo fortsatt bekymret og redd, men når jeg kunne gå på skole var hverdagen nesten tilbake til normalen og det føltes bra. Skolen var en påminnelse om hvorfor jeg skulle kjempe kampen. Det var psykisk slitsomt, men på skolen kunne jeg fokusere på andre ting. Det var skummelt å tenke på at jeg kunne få en telefon fra UDI eller politiet på døra hjemme når som helst.

Mari blir alvorlig når hun forteller videre.

– Jeg sov dårlig om nettene fordi jeg var redd for at politiet skulle dukke opp på døra og ta meg med når som helst. Jeg har jo hørt mange skrekkhistorier. Man burde ikke ha det slik. Jeg har jo også en lillebror som var veldig redd, og man burde ikke være redd for å sovne om natten her i Norge.

 

Åpen om det på sosiale medier

Mari valgte å dele historien sin med VG, og 26. August publiserte VG saken: ”Mari (18) fikk sjokkbeskjed: Du oppholder deg ulovlig i Norge”.

– Det var tøft å dele det jeg gikk igjennom på sosiale medier. Jeg var veldig redd for hva folk skulle tenke, spesielt folk som kjente meg. Det var veldig sårbart og trist å snakke om. Mange fikk nok litt sjokk når de så saken på VG, for jeg har jo aldri snakket om det før.

– Det hele var så rart. Jeg føler meg jo akkurat som alle andre, men plutselig en dag må jeg reise fra alt jeg kjenner.

Men etter at saken ble publisert, klikket det inn med masse meldinger fra både kjente og ukjente. Mari satte veldig stor pris på all støtte hun fikk.

– En gang var det to fremmede damer som kom bort til meg på T-banen og spurte om jeg var ”hun Mari fra VG”. Og så ønsket de meg lykke til og håpet at det skulle gå bra. Det var litt rart, men også hyggelig.

Mari prøvde likevel å unngå å lese kommentarer, spesielt på VG. Hun forteller at det er så mange som har sterke meninger når det kommer til spørsmål om oppholdstillatelse, spesielt nå i disse dager med flykningsstrømmen.

– Jeg ville ikke lese kommentarene. Det er rart, for jeg føler meg akkurat like norsk som personen som sitter å skriver dritt om meg og ønsker meg ut av landet. Jeg snakker og skriver norsk, jeg jobber, bor og går på skole her. For meg føltes det ut som om hele livet mitt kunne bli tatt fra meg når som helst og at livet mitt lå i hendene til UDI. Noen ganger føles det veldig urettferdig.

7. Oktober ble hun kalt inn til møte med Utlendingsnemnda, hvor hun fikk mulighet til å fortelle sin historie og hvorfor hun burde få bli i Norge. Fordi hun søkte på grunnlag av § 38, måtte hun fortelle om hvor norsk hun føler følte seg og hvor knyttet hun er til Norge.

– Jeg husker det møtet veldig godt. De var veldig hyggelige, og det var lett å prate med dem. Jeg prøvde å ikke gråte, men det var veldig vanskelig fordi det var så trist.

Hun var overrasket over hvor snille og hyggelige alle, og spesielt UDI, var mot henne. Hun tror det er viktig at de er det fordi det er en veldig sårbar og ubehagelig situasjon og da er det veldig fint å føle at de ønsker det beste for deg og bryr seg om deg.

Etter bare 12 dager fikk hun svar. 19 oktober klokken 11:45 fikk hun ja til oppholdstillatelse.

– Jeg ble så glad at jeg begynte å gråte da jeg fikk vite at jeg fikk oppholdstillatelse. Endelig kunne jeg slappe av og slutte å bekymre meg.

7. oktober 2015 fikk Mari oppholdstillatelse igjen.

7. oktober 2015 fikk Mari oppholdstillatelse igjen.

Under hele perioden blogget Mari og var åpen om saken. Hun har fått mange spørsmål om hvordan hun kunne dele noe så privat.

– Jeg valgte å være åpen om det fordi det er veldig mange som har vært eller er, i min posisjon. Det er et tema som er veldig aktuelt i dagens samfunn, men det er like vel veldig ubehagelig å snakke om. Hvis jeg var åpen om det så kanskje det kan være en trøst til andre som har det som meg.

Under intervjuet sklir vi bort fra temaet og begynner å snakke om russekort. Mari har lyst til å spille på oppholdstillatelse på russekortets adresse og sitat.

– Det føles deilig å kunne snakke om det hele på denne måten. For bare noen uker siden kunne jeg gråte av tanken, men nå kan jeg slappe av og føle meg trygg. Nå kan jeg endelig fokusere på hva de fleste andre på min alder fokuserer på: skole, venner og russetiden. Det er deilig at det er slike ting som er mine største bekymringer i livet akkurat nå. Det setter virkelig ting i perspektiv. Jeg har et mer normalt liv enn det jeg hadde, og det er jeg veldig takknemlig for.

Email this to someoneTweet about this on TwitterShare on Facebook

Kanskje du også liker...