Søndag og turdag

Email this to someoneTweet about this on TwitterShare on Facebook

Jeg har alltid sett på familieskituren som en frydefull aktivitet. Den lykkelige familien som sammen skal skape gode minner. Skiene som skal gli silkemykt gjennom skogen og roen som skal plante seg i kroppen. Alle skal være så glade og fornøyde. DET er hyggelig det, DET er idyll … eller er det det?  

Tekst og foto: Eline Andersdatter Rønningen 

Ut på tur, aldri sur

Snart starter skisesongen igjen og kan du tenke deg noe bedre? Tiden på året der turglade familier spretter ut i marka for å gå på ski hver søndag. Plutselig er skogen og snøen viktigere enn tacoen på fredagskvelden.  Vi har vel alle opplevd det?  Mor, far, bror og søster. Enkelte familiemedlemmer mer fornøyde enn andre, men her er det ikke rom for forhandlinger. Alle skal med, alle skal ut. Skituren tar jo bare én av to fridager, uansett. Klaging og sure miner finnes derfor ikke. ”Dette blir koselig dere,” sier mor henrykt i bilen. Ingen svarer, bortsett fra far som nikker beskjedent. Jaja, det er enda tidlig på morgenen, humøret kommer vel etterhvert. Det er jo tross alt søndag og turdag.

 

Bilkaos

Etter hele den ekstatiske familien har kommet frem til skogen, er det parkeringen som står for tur. Nå gjelder det å finne ledig plass i det som slett ikke er irriterende bilkaos, men et hyggelig mylder av andre stappede familiebiler. Bilen surrer rundt på den overfylte parkeringsplassen. Overalt svermer det av mennesker med ski på beina. ”Der er en ledig plass – fort deg,” hviner mor. Far råner bort til enden av parkeringsplassen der den ledige plassen lyser frem. Han rygger bakover og humøret i bilen stiger. ”TUUUUUT!” Stemningen blir raskt brutt. Bak bilen er en stor, svart BMW allerede lenger på vei inn mot den ledige plassen. ”Bruk øya dine a,” roper mannen i BMW ‘en ut av vinduet. Far blir rød i ansiktet. Eldstemann himler med øynene.

 

Frisk natur og frisk stemning

Etter enda femten minutter med mer leting, er bilen parkert og turen kan endelig starte. Ut i løypa med alle mann. Mor og far i spissen, barna fortrolig etter. ”Ah, er det ikke deilig å kjenne den friske luften i ansiktet?,” roper mor entusiastisk i det hun suser ned bakken. I samme øyeblikk faller yngstemann så lang han er og utbryter et stort grynt, etterfulgt av en lang og stikkende gråtelyd. Der var det gjort; et stykk sutrende yngstemann er nå å forvente resten av turen. ”Er det langt igjen?” utbryter eldstemann, mens kroppsspråket signaliserer at dommedag er nær. Far suser forbi familiekaoset i håp om å ikke bli forbundet med resten av familien. Du kjenner deg kanskje igjen, og er det ikke herlig?

 

Turbildet

En viktig del av familieskituren er den koselige rastepausen.  Favorittdelen av turen – rosinen i pølsa! Mor har pakket med seg både kvikklunsj, appelsiner, kakao og boller – akkurat slik det skal være.  I en utgravd liten snøgrop få meter fra løypa rigger flokken seg til og setter seg ned for å nyte stillheten, naturen og hverandres nærvær. Men først; bildetid. Den koselige familieskituren er ikke komplett uten dokumentasjon. Venner på Facebook må jo få ta del i den ekte, kjærlige familiehyggen. ”Få et stort smiiiiil,” sier far. Smilet klistres på hos de andre familiemedlemmene. Jo fortere man smiler, jo fortere er det over. At de mange andre familiene som også er på familieskitur og som hyppig beveger seg forbi rasteplassen, intenst glor på familien, er det bare å overse. Ingenting kan ødelegge denne fine familiestunden. Ikke en gang kulden som sakte, men sikkert lammer både tær og fingre får ødelegge. Det er jo tross alt søndag og turdag.

 

Nedfryst   

Tiden er kommet for å snu og vende de kalde snutene hjemover. Det ble ikke lange turen, for det viser seg at fars skismøringskunnskaper ikke er på topp. Med nedfryste fingre, bakglatte ski og kakaosøl nedover den nyinnkjøpte Swix-jakken til mor, strever familieflokken seg gjennom skogen. Kanskje like greit å snu? Eller… nei. Dette er jo så koselig. De snølagte trærne, familien som er samlet og roen i skogen. Den positive tanken blir raskt brutt; ”JEG FRYSER I HJEL,” roper eldstemann høyt. Yngstemann slentrer et par meter bak alle andre, med døden i øynene. Fars tålmodighet er i ferd med å renne ut.  Mor biter tenna sammen og tramper bastant av gårde. Den frydefulle aktiviteten falmer.

 

Våte klær, sliten familie og kakaosøl i sekk og på klær. Er det dette som er idyll? Er det dette som er hyggelig? Ikke vet jeg. Det eneste jeg vet er at det tross alt er søndag, og den forbanna fine turdagen.

Email this to someoneTweet about this on TwitterShare on Facebook

Kanskje du også liker...