Mamma var bulimiker

Email this to someoneTweet about this on TwitterShare on Facebook

Så lenge jeg kan huske, har jeg alltid visst at mamma hadde bulimi da hun var ung. Med en tvang til å overspise og dårlig selvbilde, kjempet hun seg gjennom en vanskelig ungdomstid.

Tekst: Marie Myrbraaten  Foto: privat

Mamma og jeg sitter i stua vår hjemme. Det er helt stille, noe det sjeldent er. Vi har skrudd av lyden på TV-en for anledningen. Mamma påpeker stillheten, det er nemlig alltid lyder hos oss. Fra en TV, en radio, en som går i trappa eller den lille toåringen som bor her. Det er nesten så vi må nyte stillheten litt for en stund, men vi vet begge at det ikke er derfor vi har skrudd av alt av forstyrrelser – vi skal nemlig snakke om noe viktig, noe vi sjeldent snakker veldig mye om. Vi skal snakke om mammas ungdomstid, preget av dårlig selvbilde, et ukontrollert forhold til mat og opphold på rehabiliteringssenter. Vi skal snakke om en vond tid med bulimi.

Mamma fikk diabetes type 1 da hun var 14 år. Denne sykdommen innebærer at kroppen mangler evnen til å produsere insulin, det hormonet som regulerer blodsukkeret vårt. På grunn av mangelen på insulin, gikk mamma veldig mye ned i vekt. Da hun endelig fikk medisiner for diabetesen, insulin, gikk vekten drastisk opp.
– Plutselig ble det veldig viktig å dokumentere alt jeg spiste. Jeg måtte skrive alt ned og det ble et veldig fokus på mat. Dette påvirket meg og gjorde forholdet mitt til mat veldig komplisert og anstrengt.

Portrett av mamma, 17 år gammel.

Portrett av mamma, 17 år gammel.

Mamma forteller om hvordan hun sakte men sikkert begynte å overspise mat hun hadde kjøpt. Hun forteller om hvordan hun kunne gjemme mat under senga si, slik at ingen andre skulle få tak i den. Hvordan hun enkelte dager kunne prioritere spising framfor å være ute med venner.
– Jeg overspiste en del, men jeg kastet ikke så veldig mye opp. Det hendte, men det var ingen vane jeg hadde. Allikevel husker jeg godt følelsen av hvordan det var å tenke at ”dette er den siste gangen jeg gjør det”.

Årene gikk og ingenting forandret seg. Dag ut og dag inn kunne mamma overspise mat og sitte igjen med en ekkel følelse etterpå. Fortvilelse og håpløshet fylte dagene mens ensomheten og mennesker som ikke klarte å forstå beveget seg rundt henne i en evig bane. I hennes hode kunne ingen noen sinne forstå hva hun gikk igjennom.
– Det må være vanskelig å forstå en som sliter med det jeg slet med. Kanskje noen tenker at det ikke bør være så sykt vanskelig å la være å spise, men det er faktisk det. Man blir så avhengig av det.

8

Jeg ser på mamma mens hun forteller. Hun er rolig og kontrollert mens vi snakker om det. Jeg sitter oppreist med beina i sofaen. Jeg føler meg komfortabel, men klarer liksom ikke helt å lene meg tilbake. Det er ikke kleint, det er jo mamma jeg snakker med, men jeg merker på stemningen at dette ikke er noe vi ofte tar opp. Jeg tror hun gjør det òg. Hun er ikke redd for å dele dette med meg, samtidig minner jeg meg selv på at dette ikke er noe hun har prøvd å skjule. Det er nesten som hun er glad for å kunne dele litt. Eksponere en del av henne som ikke er helt perfekt, for samtidig å kunne bekrefte at dette er helt OK – noe som for henne tok lang tid å innse.

Fire år etter overspisingen ble en vane, havnet mamma på et rehabiliteringssenter for jenter med spiseforstyrrelser. Hun var 19 år og noe i henne hadde sagt stopp. Hun klarte ikke å leve med en slik livsstil lenger. Det var ikke sunt og førte bare til negativitet i livet hennes.

– Jeg følte allikevel ikke at det hjalp noe som helst å være der. Det var liksom ikke noe ordentlig opplegg for oss, bare en haug med syke mennesker som gikk rundt der, dag ut og dag inn.

To måneder gikk før hun omsider kom seg hjem igjen fra stedet. Da bodde hun alene, og det føltes tungt å flytte tilbake til en tom leilighet. Ingen av vanene hadde forandret seg. Hun var fortsatt syk.

I dag har vi mer kunnskap om spiseforstyrrelser og andre psykiske problemer og kan derfor hjelpe de som sliter med det i mye høyere grad enn vi kunne for 30 år siden. Allikevel blir jeg provosert av tanken på at det aldri var noe ordentlig opplegg for de som trengte det mest, men igjen – man hadde ikke nok kunnskap. Ingen kan ha skyld for det.

En kransekake var førstepremien i en konkurranse mamma vant på rehabiliteringssenteret.

En kransekake var førstepremien i en konkurranse mamma vant på rehabiliteringssenteret.

Jeg spør mamma om hvor mye dette har påvirket det livet hun har nå, så mange år senere. Mye har skjedd siden den gangen hun satt alene i en leilighet på Hauketo og prøvde å minne seg selv på hvordan et liv uten disse problemene var. Hun har blant annet fått tre barn; storesøsteren min, storebroren min og meg.

– Jeg tenkte jo ofte på at jeg ikke håpet at noen av dere skulle slite med det samme som meg. Har alltid passet på å ikke snakke så høyt om mat og vekt, ville ikke at dere skulle føle noe press her hjemme. Mange foreldre er ikke alltid redde for å be barna deres spise mindre usunt, men jeg har alltid tenkt over hvordan jeg kan si det på en pen måte. En måte dere ikke kan misforstå slik at dere tror jeg mener det er på grunn av vekta deres. Det er jo litt hysterisk, jeg tror ikke noen av dere hadde misforstått meg, men frykten for at dere skal gå gjennom det jeg gjorde, satt bare så dypt.

Mamma spør meg om det er noe mer jeg lurer på. Jeg føler vi har fått snakket mye. Stemmingen i stua er helt annerledes og jeg lener meg godt tilbake. Jeg kjenner nesten på en lykkefølelse inni meg. Mamma virker også glad. Litt mer avslappet og lent tilbake.

Avslutningsvis spør jeg mamma om noe av det jeg lurte aller mest på til å begynne med: Hvordan ble hun frisk? Hvordan klarte hun å komme seg ut av et tankemønster etter så mange år med problemer?

Mamma tenker seg litt om før hun svarer. Hun forteller at hun slet i lang tid fremover, men at det en dag begynte å dabbe av. Plutselig var ikke kroppen og vekta det som var viktigst. Noe annet tok plutselig mye større plass i livet hennes – hun ble gravid.
– Plutselig tenkte jeg ikke så mye på dette med maten lenger. Jeg hadde ikke tid, jeg skulle jo få barn!

Det er skummelt å tenke på hvordan det hadde gått hvis mamma aldri hadde blitt gravid. Hun påpeker at det kunne slått begge veier og hun tør nesten ikke tenke på hva som kunne skjedd dersom hun ikke hadde blitt frisk.

I dag har mamma et helt annet forhold til mat og egen kropp. Hun tenker ikke lenger på det på den måten hun pleide. Livet med spiseforstyrrelser er som kun et minne hun har lært mye av.
– Jeg kommer nok aldri til å bli helt fornøyd med hvordan jeg ser ut, og med årene går det jo bare nedover, ler mamma. Hun legger til:
– Men jeg tror aldri noen er det. Det som er viktig er det at man skal vite at det er greit. Det er OK. Dersom jeg hadde møtt meg selv som ung, hadde jeg nok bare sagt at det kommer til å løse seg. Kanskje ikke den dagen, dagen etter, eller året etter. Men det løser seg til slutt. Det gjør det alltid.

Email this to someoneTweet about this on TwitterShare on Facebook

Kanskje du også liker...