-For hver gang jeg feilet måtte jeg straffe meg selv

Email this to someoneTweet about this on TwitterShare on Facebook

”Anja” (17), som i dette intervjuet ønsker å være anonym, er en blid og sjarmerende jente som går på videregående skole. Hun er kunstinteressert og bruker mye tid på sine mange venner. Men bak fasaden kjemper hun mot angst og depresjon.

Av: Emma Julie Reyes Holm

Da det hele startet

Det hele startet med at hun ble mobbet av medelever på skolen fra 5. til 10.klasse. Hun fikk stadig høre vonde ting om seg selv fra både medelever og lærere. Medelevene kalte henne stygg og feit, og en lærer kalte henne stadig dum. Dette påvirket selvbildet hennes sterkt.

-Siste året på ungdomsskolen var det verste. Jeg sov ikke i det hele tatt og begynte stadig å hyperventilere som følge av panikkanfall.

De minste tingene ble en utfordring for Anja.

-Hverdagsturen på bussen ble et mareritt, for det å møte på andre mennesker som hadde sine meninger og sitt liv, var vanskelig.

I tillegg til at Anja sleit med mobbing, følte hun at karakterpresset og forventningen om å gjøre det bra, økte.

-Jeg merket presset på ungdomsskolen og fikk kraftig presentasjonsangst, noe jeg fortsatt bærer på i dag.

Psykiske lidelser

Psykiske lidelser har i mange år vært tabubelagt, men Anja mener at psykiske problemer har blitt mer normalisert i dag.

-Vel, omstendighetene rundt problemer generelt, føler jeg har blitt bedre med tiden. Men da jeg var syk, var det ingen som fortalte meg at det var” normalt” med angst og depresjon.

Informasjonen hun fikk om angst og depresjon, var det hun leste på internett.

-Jeg tror at mengden med psykiske lidelser ville blitt forminsket om det ble mer snakk, eventuelt opplæring om det på skolen.

Hjelpen kom

For Anja tok det to år før hun fikk hjelp, og i 10.klasse ble BUP (barne- og ungdomspsykiatri) involvert. Mye av grunnen til at det tok såpass lang tid for å få hjelp, var fordi Anja selv ikke forsto hva som skjedde og at hun ikke ville dele hva hun hadde i tankene.

-Personlig, tok det to hele år før jeg fikk hjelp med psyken min. Det tok tid for meg å dele at jeg hadde problemer, og dette kom av at jeg hadde lite kunnskap om psykiske problemer og hvor utbredt det er. Jeg oppfattet ikke at det var like akseptert. Tidligere følte jeg at det var mer tabubelagt å snakke om sine psykiske problemer. Nå om dagen snakker omtrent alle om sine psykiske lidelser.

Den verste perioden

Når jeg spør «Anja» om det er en episode som sitter igjen fra den verste perioden med angst og depresjon, svarer hun nervøst.

-Jeg har opplevd mye dritt, for å si det rett ut, ler hun. Men jeg har en episode jeg gjerne kan dele. Det var en dag jeg skulle ta opp en prøve i naturfag, og jeg var fast bestemt på at jeg skulle få karakteren fem på kortet. Drømmen om fem ble lagt i grus da læreren dessverre måtte si at prøven ikke gikk bra nok til å få femmeren på kortet. I det øyeblikket svartnet det for meg. Neste jeg husker er at jeg satt i gangen og hyperventilerte med sånn 40 stykker som satt rundt meg og lurte på hva som hadde skjedd.

Presset om å prestere

Presentasjonsangsten til «Anja» har ofte tatt overhånd, og hun får særlig problemer når hun skal ha eksamen.

-Selve eksamen i 10.klasse var helt grusom. Jeg spiste ikke, drakk ikke og kjente at bare alt snurret rundt i hodet mitt. Jeg ringte deretter til mamma og gråt som en liten unge.

«Anja» følte mye på presset om å prestere godt da hun tidligere på ungdomsskolen ble fortalt av lærere at hun ikke gjorde det godt nok. Hun fant dermed en viss trøst med å skade seg selv.

-For hver gang jeg feilet måtte jeg straffe meg selv. Dette gjorde jeg enten ved å slå hodet i veggen til jeg ble svimmel, sulte meg selv eller med selvskading.

Skuffelsen

Anja går fortsatt til BUP, noe hun føler hjelper henne mye. På ungdomsskolen følte den sytten år gamle jenta at hun ikke fikk nok hjelp og forståelse av skolen, og er skuffet over oppfølgingen hun fikk der.

-Heldigvis husker jeg lite fra den perioden fra livet mitt, for jeg har prøvd å fortrenge alt jeg klarer. Men det er noe av angsten og presentasjonsangsten som fortsatt sitter igjen, derfor går jeg fortsatt til psykolog og det går heldigvis fremover for meg.

Ny start

Nå går hun i 2.klasse på Elvebakken. Hverdagen her er hun derimot mer enn fornøyd med.

– Det var en lettelse å komme til Elvebakken. Jeg fikk meg fort venner og kom inn i et klassemiljø som ikke var fylt av mobbere eller knarkere. Lærerne tok meg seriøst, i motsetning til tidligere da de kalte meg oppmerksomhetssyk og ikke tok hensyn til at jeg hadde det vanskelig.

Tumblr

Tidligere da den unge jenta lette etter informasjon, kom hun over en bloggplattform som hun ikke vil anbefale andre for informasjon.

-Hold deg unna Tumblr når du går igjennom vonde ting. Jeg fant trøst på bloggplattformer for det var mange som gikk igjennom det samme som meg, samtidig romantiserte mange selvskading. Det endte med at jeg begynte med dette, fordi mange sa at å kutte opp huden hjalp smerten du hadde innvendig.

Indre ro

Til slutt ville «Anja» gi noen tips til folk som sliter med det samme.

-Jeg vil anbefale å snakke med en forelder, venn, forelder eller psykolog. Noe som også hjalp for min del var yoga og meditasjon. Dette gjorde at jeg fikk indre ro. Også finn noe som interesserer deg, gjerne noe sosialt slik at du får ting å finne på, samt nye venner som deler de samme interessene som deg. Du må aldri slutte å tro på deg selv, samt tenke på at du er aldri alene.


Om du havner på en smell og ikke føler at du kan snakke med de rundt deg:

Ring hjelpetelefonen: 111 116.


 

Email this to someoneTweet about this on TwitterShare on Facebook

Kanskje du også liker...