-Det er helt forferdelig, jeg er redd!

Email this to someoneTweet about this on TwitterShare on Facebook

”Kristine” (16) går i førsteklasse på Elvebakken. Hun vil være anonym, navnet er oppdiktet. Det de andre i klassen ikke vet, er at hun har hatt sosial angst over flere år. Hun er noen ganger redd for å være på skolen.

Tekst og foto: Kjetil Stoveland (Hovedbilde er et illustrasjonsbilde)

– Det er helt forferdelig, jeg er redd. Jeg opplever ikke angsten så mye når jeg er foran folk jeg kjenner, som moren min eller venninnene mine. Jeg merker det mest på skolen, det er veldig stressende.

På skolen sitter hun med en grå hettegenser og blå olabukser. Hun sitter og skriver på Macen, det skjer mye i klasserommet. Jenta møter blikket til en annen jente som går forbi. Samtidig ruller hun rolig på en stol ved siden av henne. Det kommer en jente til gruppa, hun slutter å rulle stolen, retter den opp slik at jenta får sitte. Hun og jenta begynner å snakke lavt om oppgaven. Hun drar på smilebåndet flere ganger, mens hun snakker med jenta.

En situasjon på ungdomsskolen husker hun spesielt godt.

-Da jeg gikk i 8. Klasse skulle jeg ha presentasjon foran klassen. Jeg var redd for å snakke og for å fremføre foran klassen. Jeg husker jeg gikk på toalettet og kastet opp før presentasjonen. Da kunne jeg gå hjem, for jeg sa at jeg var syk.

Hun fortsetter.

-Jeg turte ikke å snakke, jeg tenkte at ingen skulle forstå det jeg føler, forteller hun.

Oppleves både i skolesammenheng og sosialt

-Det er mye angst i sosial sammenheng også. Jeg opplever det ikke så mye nå, men da det var på sitt verste turte jeg ikke å sitte sammen med folk. Da satt jeg helst på trappen og leste en bok. Jeg ville bare være alene, forteller ”Kristine”

Sosial angst er ulikt fra skyhet og prestasjonsangst, ved at det er et mer alvorlig tilfelle, ifølge Norsk Helseinformatikk. Den preger hverdagen din og fører til mye ubehag. To til fem prosent av befolkningen har sosial angst, mens man regner med at ti til femten prosent har perioder med sosial angst i løpet av livet.

Flere av de som har sosial angst sliter ifølge NHI med andre psykiske problemer samtidig. Over 50% har fobier og/ eller alvorlig depresjonen. Alkoholmisbruk forekommer hos 15-20%

Ingrid Bruun jobber i Mental Helse. Dette er en medlemsorganisasjon for alle mennesker med psykiske helseproblemer, pårørende og andre som er interesserte. Hun sitter i et møterom, en stor svart tv- skjerm lyser opp rommet. Det er flere vinduer, sola skinner inn i rommet. Hun har selv hatt sosial angst siden barneskolen. I mange år hadde hun sosial angst uten å vite det selv.

-Når jeg ikke pratet om det ble det bare verre. Til slutt klarte jeg ikke å gå ut, utenom butikken for å få i meg mat. Nå har jeg vært åpen om det, og da går det mye bedre.

Da hun ble litt eldre ble hun sendt til Barne- og ungdomspsykiatrisk (BUP) for å få hjelp med angsten. Hun skulle ønske hun søkte hjelp før.

– Desto tidligere du ber om hjelp, desto mindre problemer får du. Jeg må leve med sosial angst omtrent hele livet. Hvis jeg hadde bedt om hjelp tidligere, hadde kanskje problemene mine vært unngått.

Bruun forteller at mennesker med sosial angst kan være nervøse når de er med vennene sine.

– Du føler deg tryggere med venner, men du kan også føle deg reddere for å miste de vennene du har. Du kan også støte dem fra deg. Jeg hadde venner, men den sosiale angsten sa at det er bedre å bli hjemme enn å være med mennesker. Jeg hadde venner som spurte om å finne på noe, men så kom jeg med unnskyldninger som at jeg hadde lekser eller lignende. Du kan gjerne støte fra deg en del venner uten å mene det.

Ingrid Bruun jobber i Mental Helse, og har selv hatt sosial angst.

-Jeg turte ikke å snakke med folk

Norsk Psykologforening har kommet med en definisjon på sosial angst. Personer som har sosial angstlidelse frykter at andre skal se på dem og danne seg en negativ mening om dem. De er særlig redde for at andre skal legge merke til at de er nervøse.

”Kristine” kjenner seg godt i igjen i denne beskrivelsen.

– Jeg kjenner meg mye igjen. Jeg turte ikke å snakke med folk. I første semester i 8. Klasse hadde jeg ingen venner. Jeg turte ikke å spise foran dem og fikk på en måte spiseforstyrrelser. Jeg spiste ikke regelmessig, bare middag og kveldsmat.

Bruun mener det ”Kristine” forteller går igjen med flere mennesker som har sosial angst.

-Du blir redd for å gjøre mange feil, og bli dømt av andre. Jeg har vært redd for det selv, du kan føle at hvis du mister en kniv på gulvet så er det verdens undergang. Alle ser på deg og slike ting.

Bruun forteller at når du har sosial angst så kan du føle deg mer ensom blant en stor folkemengde, enn om du skulle sittet alene på et mørkt rom.

-Du er redd for andre mennesker og å droppe den fasaden du har, for å late som du har det bra.

For ”Kristine” var angsten mer fremtredende før.

– Jeg opplever det ikke like mye nå. Før kom det ofte frem når jeg skulle spise foran folk, eller være rundt dem. Enkelte aktiviteter som å spise og skrive. Under presentasjoner i klassen kom det veldig tydelig frem.  

En tøff prosess

”Kristine” har opplevd flere kroppslige symptomer, spesielt mangel på energi.

– Jeg var veldig nedfor og kunne ikke være i gymmen. Jeg hadde ikke nok energi til å gjøre noe, siden jeg fikk lite næring. Jeg hadde også mye hodepine, og var stressa.

Bruun forteller at det finnes flere symptomer på sosial angst. Noen av disse er å være tilbaketrukket og mange sliter med øyekontakt.

-Hvordan du blir snakket til er avgjørende. Du kan ofte ta konstruktiv kritikk veldig personlig. De som har sosial angst har vanskeligheter for å være med fremmede. En uten sosial angst har ingen problemer med å gå på et kjøpesenter, mens en med sosial angst på et senter, vil være veldig tilbaketrukket i et hjørne og slite veldig.

”Kristine” forteller at hun aldri har turt å fortelle til andre at hun har angst. Hverken til foreldrene, lærerne eller vennene sine.

– Jeg har aldri sagt det til noen, ikke til foreldrene mine heller. Allikevel tror jeg læreren min merket at det var noe.

I klasserommet snakker ”Kristine” med flere av gruppemedlemmene. Spesielt jenta til høyre for henne. De snakker, og begge begynner å le rolig. En annen jente kommer til bordet, hun ser seg litt rundt før hun setter seg ned. Det er en koselig stemning, det er mye smiling, også noe latter.

-Nå har jeg vært åpen, og det går mye bedre

Bruun har selv hatt sosial angst siden barneskolen.

– Jeg gikk med det mange år uten å vite det selv. Når jeg ikke pratet om det ble det bare verre. Til slutt klarte jeg ikke å gå ut, utenom butikken for å få i meg mat. Men nå har jeg vært åpen om det, og da går det mye bedre.

Bruun tar flere pauser når hun snakker, hun lukker også øynene i korte perioder. Hun snakker rolig, og forteller at det kan være flere grunner til at mennesker har sosial angst.

– Arv og miljø er en faktor. En annen faktor kan være erfaringer en har gjort. Selv ble jeg mye mobbet og fikk sosial angst. Jeg tenkte at mennesker vil vondt. Da vil man ikke være med mennesker. Det er viktig å påpeke at det kan være veldig individuelt.

“Kristine”  har ikke turt å søke hjelp for angsten.

– Jeg turte ikke å snakke for jeg tenkte at ingen skal forstå det jeg føler. Jeg vet det er feil, men jeg sa til mamma at jeg ikke turte å gjøre noe, men hun tok det ikke opp så seriøst. Hun mente at jeg bare var stressa og at det gikk fint.

Bruun forteller at åpenhet var viktig for at hun skulle bli bedre.

– Jeg måtte være åpen om det og si det til folk. Mange med sosial angst vil ikke innrømme det for seg selv eller andre, så de presser på med et normalt liv, og prøver alle de sosiale aktivitetene som alle andre gjør.

Bruun mener også det er viktig for andre å være åpen om at man har angst.

– Det er viktig at de som får vite det av de som har sosial angst,  tar dem i mot på en god måte. Mange sier at det ikke er noe å bekymre seg for, det vet man som oftest, men følelsene tar overhånd for logikken.

Hun forteller at det beste behandlingen av angsten er eksponeringsterapi.

– Det handler om å eksponere seg for angsten. Spesielt i det sosiale så er det første steget, det vanskeligste. Det er viktig å prøve seg, og stramme seg opp til å gå ut. Kanskje gjøre det i en trygg arena med for eksempel venner som man har hatt eller har. Man kan bli med i et selskap eller finne på noe med de, ikke gå på et senter med en gang. De som har angst bør gjøre det i trygge omgivelser med personer de mer eller mindre kjenner.

Selv opplever hun at det er enkelte arrangementer hun må forberede seg på, og i verste fall droppe.

-Jeg har sett at jeg kanskje må droppe litt, blant annet har jeg droppet russetiden. Jeg pleier også å droppe konserter, eller så må jeg ha stort forvarsel. Jeg skal på en konsert i mars, den kan jeg forberede meg mentalt til. Små hjemmefester kan jeg klare, men jeg vet at det også tar mye krefter å være sosial. Det tar mer krefter for meg med sosial angst, enn det vil for andre mennesker.

Bør søke hjelp

Bruun mener det er viktig at mennesker med sosial angst bør søke hjelp

– Det er for å leve et mest mulig normalt liv. Desto tidligere du søker hjelp, desto mindre kan problemene bli. I beste fall kan de bli kvitt den sosiale angsten, men jeg må leve med det resten av livet. Med hjelp så kan man finne ut hvordan man kan leve et best mulig liv.

Hun mener lærerne kan skape en trygg arena, og vise for elevene at det er greit å være nervøse, og hedre elevenes innsats. Hun presiserer også at det er viktig å være åpen.

– Dersom læreren din vet at du har angst så er det lettere for dem å ta hensyn til det når du holder presentasjoner. Det gjorde jeg siste året av videregående. Da hender det at jeg må gå ut av klasserommet. Det var mye mer forståelse da jeg gjorde det. Da trengte jeg ikke å forklare meg der og da.

Tilbake i klasserommet viser en annen jente på bordet til ”Kristine” henne prosjektet de jobber med

-Det er så bra, er Kristines reaksjon!

Hun lener stolen bakover samtidig som hun bryter ut i latter. En annen jente viser ”Kristine” sanger via Spotify.

-Den likte jeg, sier ”Kristine” entusiastisk. Like etter kommer læreren bort til gruppen og skal hjelpe de med oppgaven. ”Kristine” og jenta danser sittende på stolene sine.

”Kristine” mener skolen og lærerne ikke bør vise at de synes synd på henne.

-Da føler jeg at det er noe galt med meg. Jeg vil de skal forstå det, men ikke spørre om det går bra. De bør allikevel kanskje forstå at hvis jeg ikke tørr og presentere en gang, så er det noe bak.

Hun tror mye av årsaken til at hun har utviklet sosial angst er at hun flyttet mye i barndommen

– Jeg flyttet til Norge da jeg var seks år. Gjennom barneskolen flyttet jeg fire ganger frem til fjerdeklasse. Da hadde jeg ikke mange venner, og folk baksnakket meg veldig mye, fordi jeg ikke kunne norsk og jeg så annerledes ut. Det gjorde at jeg ikke turte å vise meg fram.

Mye er endret

-Nå er det mye bedre, jeg snakker med folk og spiser normalt, forteller ”Kristine”.

Hun tror produktivitet var mye av grunnen til at hverdagen ble endret for henne.

-Jeg tegnet veldig mye og jeg skrev fortellinger og det tok oppmerksomheten bort fra angsten. Jeg tenkte mindre- og mindre på det. Jeg tok også sal og scene- timer på ungdomsskolen. Det gjorde at jeg blant annet ble mer åpen.

På Elvebakken har hun ikke opplevd noe mobbing.

– Det er en veldig kul skole, og jeg blir veldig glad når jeg kommer hit. Jeg fikk venner med en gang jeg begynte. Det er mye forskjellig man kan gjøre, det er så mange forskjellige mennesker fra ulike steder i byen. På ungdomsskolen ble man på en måte tvunget til å gå der, men her er det linjer. Da kan du møte folk som har samme interesser som deg.

Hun råder andre som har sosial angst til å være finne på noe, først alene.

– Det hjelper veldig mye å lese for da går man bort fra det. Det fikk meg til å skrive mine egne historier, og tegne. Da trekker du tankene vekk fra angsten, du gjør noe annet. Jeg tenker det kan hjelpe mye å være produktiv og søke hjelp

Før var dagene til ”Kristine” ekstremt tøffe, nå er mye endret.

– Nå er det mye bedre, jeg snakker med folk og spiser normalt.

Bruun har noe siste ord hun ønsker å få frem.

-Det er viktig å være åpen og akseptere at man har sosial angst selv. Jeg gikk og ikke aksepterte det en stund, og da ble det bare verre. Hvis du aksepterer det så er det mye lettere å gjøre noe med det, da blir angsten så liten som mulig.

 

 

 

 

 

Email this to someoneTweet about this on TwitterShare on Facebook

Kanskje du også liker...